DFØs nye veileder: Kartet er klart – men terrenget er krevende

DFØs nye veileder om anskaffelsesloven kommer i en periode der offentlige innkjøpere allerede håndterer et regelverksbilde i rask endring. Stortinget vedtok 5. februar 2026 omfattende endringer i anskaffelsesloven, og de fleste endringene trer i kraft 1. juli 2026. Veilederen er publisert i forkant og er ment som et navigasjonsverktøy inn i det nye regelverket. Det er den langt på vei. Likevel er det grunn til å se nøkternt på hva en veileder egentlig skal gjøre for innkjøperen i hverdagen – og i hvilken grad denne veilederen lykkes med det.

Hva er de faktiske endringene?

For den travle innkjøperen er det nyttig med en presis oversikt over hva som faktisk skjer 1. juli 2026:

• Innslagspunktet for loven heves fra 100 000 til 500 000 kroner ekskl. mva.

• Bærekraft, sikkerhet og beredskap løftes inn i lovens formålsbestemmelse.

• Samfunnshensyn samles i loven: Norgesmodellens bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår, bankbetaling av lønn, bruk av lærlinger og begrensninger i leverandørkjeden lovfestes i §§ 5e–5k.

• Krav til klima og miljø videreføres, herunder 30 prosent minimumsvekting i kunngjøringspliktige anskaffelser.

• Det innføres plikt til å ha anskaffelsesstrategi og rutiner for samfunnshensyn (ny § 5a), og strategien skal være offentlig tilgjengelig.

• Det innføres en ny § 5d om sikkerhet og beredskap, som gir oppdragsgivere et uttrykkelig rettsgrunnlag for å stille slike krav i alle faser av en anskaffelse.

Et særskilt punkt fortjener oppmerksomhet:

§ 4 om de grunnleggende prinsippene er vedtatt opphevet for anskaffelser under EØS-terskelverdien, men ikrafttredelsen av denne opphevelsen er utsatt på ubestemt tid i påvente av at forenklede nasjonale regler kommer på plass. De grunnleggende prinsippene om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet gjelder derfor fortsatt fra 1. juli 2026. Dette er et viktig forbehold som lett kan gå tapt i presentasjoner av lovendringene.

Fra regeloverholdelse til strategisk styringsverktøy

Endringene representerer mer enn teknisk opprydding. Det skjer en tydelig forskyvning av regelverkets tyngdepunkt: fra prosedyrekrav om hvordan en konkurranse gjennomføres, til krav om hva anskaffelsen skal bidra med for samfunnet. Det er en riktig retning, og DFØs veileder forklarer denne sammenhengen godt. Veilederen er tydelig på at endringene ikke er tilfeldige justeringer, men uttrykk for bevisste politiske prioriteringer – fra bekjempelse av arbeidslivskriminalitet gjennom Norgesmodellen, til beredskapsevne i en mer urolig geopolitisk verden. Denne kontekstualiseringen hjelper innkjøperen å forstå hvorfor de nye kravene er der, ikke bare hva de krever.

Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved hevingen av innslagspunktet til 500 000 kroner. Administrativt er det forståelig. Reelt sett faller nå tusenvis av kjøp utenfor lovens formelle krav. Det er ikke åpenbart at fravær av tydelige rammer gir bedre eller raskere innkjøp – det kan like gjerne øke usikkerheten og åpne for vilkårlig skjønn. For leverandørmarkedet er dette også relevant: En kontrakt på 450 000 kroner er stor for mange mindre leverandører, og de har fra 1. juli færre formelle garantier for at konkurransen er reell.

Veilederen som praktisk verktøy – hva mangler?

En god veileder gjør mer enn å forklare lovteksten. Den gir innkjøperen verktøy til å handle korrekt og effektivt i den konkrete situasjonen: maler, eksempler og sjekklister som gjør at saksbehandlere slipper å finne opp hjulet på nytt. DFØs veileder er pedagogisk og strukturert. Spørsmålet er om den i tilstrekkelig grad hjelper innkjøperen som sitter med et konkurransegrunnlag som skal ferdigstilles – og som trenger svar på hva som er godt nok dokumentert skjønn når klima veies mot kostnad, eller når beredskap veies mot pris.

Her er det naturlig å etterspørre mer. Ikke fordi veilederen er mangelfull som rettslig fremstilling, men fordi behovet for konkret operasjonalisering er stort. Hva er et eksempel på en tilstrekkelig begrunnelse for å vekte miljø høyere enn minimumskravet? Hvordan dokumenterer man en beredskapsvurdering som tåler etterprøving fra KOFA? Det er i dette rommet mellom jus og gjennomføring at mange anskaffelser går galt.

Likebehandling på tvers av markedet

For at leverandørmarkedet skal ha tillit til offentlige anskaffelser, må regelverket tolkes likt på tvers av ulike kommuner og statlige organer. En leverandør som deltar i en konkurranse i Tromsø, skal møte de samme materielle kravene og den samme tilnærmingen som i en tilsvarende konkurranse i Stavanger. Veiledere er et av de viktigste virkemidlene for å sikre denne harmoniseringen.

Det er derfor et poeng at DFØs veileder brukes aktivt og bredt – ikke bare av de største og mest profesjonelle oppdragsgiverne, men også av de mange mindre virksomhetene og kommunene som i dag har begrenset innkjøpsfaglig kapasitet. En veileder som bare nås av de ressurssterke gir ikke likebehandling i praksis, uansett hvor god den er juridisk.

Et strukturelt gap som lovendringen ikke løser

Det er i dag et tydelig modenhetssjikt mellom store statlige og kommunale virksomheter på den ene siden og mindre oppdragsgivere på den andre. I mange virksomheter har ledelsen begrenset forståelse for det regelverket de faktisk er underlagt. Innkjøperen som skal implementere de nye kravene til bærekraft, beredskap og samfunnshensyn, gjør det ofte uten tilstrekkelig forankring i ledelsen.

Dette er ikke et argument mot ambisiøse lovendringer. Det er et argument for at lovgiverens ambisjoner bare realiseres dersom virksomhetene faktisk rigger seg for dem. Når beredskapsplikt og klimakrav nå er lovfestet, er det ikke lenger tilstrekkelig at innkjøpsavdelingen har lest veilederen. Ledelsen må ta eierskap – og det forutsetter at veilederen også kommuniserer tydelig til et lederpublikum, ikke bare til anskaffelsesfaglige spesialister.

Når samfunnsmålene peker i ulike retninger

Det mest krevende aspektet ved de nye reglene er at bærekraft, sikkerhet og beredskap løftes frem samtidig – uten at det finnes et etablert hierarki mellom dem når de kolliderer. I en konkret anskaffelse kan disse hensynene trekke i ulike retninger: Hensynet til lavest mulig kostnad kan stå mot beredskapskrav om nasjonal forsyningssikkerhet. Strenge klimaambisjoner kan begrense tilgangen på leverandører som kan levere raskt nok.

Veilederen er tydelig på den rettslige rammen for hvert enkelt hensyn. Det er naturlig at mange oppdragsgivere vil etterspørre tydeligere støtte til selve prioriteringen når hensynene kolliderer i det konkrete tilfellet. Hva gjør innkjøperen som skal skrive et konkurransegrunnlag der beredskapshensyn og klimakrav peker i ulike retninger – og som etterpå må kunne forsvare

valget overfor KOFA? Det er i dette rommet at behovet for praktiske eksempler og dokumentasjonsmaler er størst.

Strategiplikten: mulighet og risiko

Den nye plikten til å ha anskaffelsesstrategi (§ 5a) er kanskje den enkeltendringen som har størst potensial til å løfte anskaffelsesarbeidet på sikt. Ansvaret flyttes formelt fra innkjøpskontoret og inn i ledergruppens rom. Det er riktig plassering.

Risikoen er at strategiplikten reduseres til en dokumentøvelse. En strategi som ikke gjenspeiles i faktiske krav, tildelingskriterier og kontraktsoppfølging, gir verken bedre etterlevelse eller bedre anskaffelser. For at § 5a skal gi reell effekt, må strategien ta stilling til hva virksomheten faktisk prioriterer når samfunnsmål veies mot hverandre – og dette mandatet må komme fra ledelsen, ikke fra innkjøpsavdelingen alene. Her hadde det vært verdifullt om veilederen ga et konkret eksempel på hva en operativ og etterprøvbar anskaffelsesstrategi faktisk bør inneholde, ikke bare hva plikten rettslig sett innebærer.

En ny rolle – ikke bare nye regler

De kommende endringene er mer enn en teknisk oppdatering av regelverket. De er et signal om at offentlige anskaffelser forventes å bære et større samfunnsansvar enn tidligere – og at innkjøperens rolle har endret seg deretter. Den som mestrer dette skiftet, er ikke lenger bare en vokter av prosedyrene. Hun er en faglig premissleverandør i spørsmål om bærekraft, beredskap og arbeidslivsstandarder.

Det er en krevende rolle. Den forutsetter faglig tyngde, evne til å stå i komplekse prioriteringer og – ikke minst – ledelse som forstår hva anskaffelsesfaget faktisk leverer. Regelverket legger nå til rette for det. Spørsmålet er om virksomhetene er villige til å ta det ansvaret på alvor.

5 operative råd for oppdragsgivere

1. Avklar prioritetsrekkefølgen i ledergruppen.

Uten en overordnet retning for hvordan miljø, beredskap og kostnad veies mot hverandre, vil hver enkelt anskaffelse bli en ad hoc-øvelse. Ledergruppen må ta stilling til dette, ikke innkjøperen alene.

2. Etabler intern minstepraksis for kjøp under 500 000 kroner.

Selv om slike kjøp faller utenfor lovens formelle krav, bør virksomheten sikre sporbarhet og habilitetsvurdering som et minimum. Dette er det beste vernet mot klager og omdømmeskade.

3. Gjør strategien operativ.

Ambisjonene i anskaffelsesstrategien må oversettes til konkrete krav og tildelingskriterier i det enkelte konkurransegrunnlag. Uten den koblingen forblir strategien et styringsdokument uten praktisk virkning.

4. Definer hva som er tilstrekkelig begrunnelse.

Virksomheten bør etablere en intern standard for hva som er forsvarlig dokumentasjon når samfunnshensyn prioriteres opp eller ned. Dette reduserer usikkerhet og øker handlekraft, og det er det beste vernet dersom en avgjørelse bringes inn for KOFA.

5. Plasser beslutningsmyndigheten tydelig.

Avklar hvem som avgjør når fagmiljøene er uenige om prioriteringer. Uavklart myndighet er en av de vanligste kildene til forsinkelse og inkonsistent praksis over tid.

Veilederen er et godt kart. Terrenget er virksomhetenes eget ansvar.

DFØs veileder gir innkjøperen et solid faglig grunnlag for det som kommer. Virksomhetene som kobler det til lederforankring og operativ strategi, vil merke forskjellen – i kvaliteten på anskaffelsene, i forholdet til leverandørmarkedet og i evnen til å stå stødig når prioriteringer utfordres. Regelverket fra 1. juli 2026 legger til rette for et løft. Det er opp til den enkelte virksomhet å ta det..

Om forfatterne