Når milliardene skal ut døra, – hvordan sikrer vi gode offentlige anskaffelser og god kontraktstyring i forsvarssektoren?

Den store transformasjonen

Når forsvarsbudsjettet øker substansielt, endres hele anskaffelseslandskapet. Vi snakker
ikke lenger om enkeltkontrakter på noen hundre millioner, men om programmer som
strekker seg over tiår og titalls milliarder. Dette krever en helt ny tilnærming til både
anskaffelser og kontraktstyring.

Forsvaret er trent på å håndtere uforutsigbare situasjoner og å være i kontinuerlig
beredskap. Denne evnen til å planlegge for det uventede, tilpasse seg raskt og agere under
press, er en kjernekompetanse som bør utnyttes også i arbeidet med offentlige anskaffelser
og kontraktforvaltning. Når forsvarsbudsjettene øker og anskaffelsene blir større og mer
komplekse, er det avgjørende å bygge inn samme type fleksibilitet og beredskap i
kontraktene som Forsvaret har i sin operative virksomhet. Dette innebærer å tenke
proaktivt rundt risiko, ha robuste beredskapsplaner og sørge for at systemene tåler
plutselige endringer – enten det gjelder leverandørsvikt, prisendringer eller geopolitiske
hendelser. Ved å overføre Forsvarets beredskapskultur til anskaffelsesprosesser, kan vi
styrke evnen til å håndtere både kjente og ukjente utfordringer, og sikre at de økte
investeringene faktisk gir ønsket effekt.

Lærdommer fra infrastruktursektoren

Norge har allerede erfart hva som kan gå galt når store offentlige investeringer skal
realiseres. Bane NORs prosjekter illustrerer dette tydelig: InterCity-utbyggingen i Moss har
økt fra under 10 til snart 20 milliarder kroner, og Follobanen endte på underkant av 40
milliarder – langt over opprinnelig anslag. Veisektoren har sett lignende utvikling, med E18
Vestkorridoren som et ferskt eksempel. Disse erfaringene gir oss verdifulle læringspunkter,
men også en advarsel: Tradisjonelle metoder for anskaffelser og kontraktstyring skalerer
ikke automatisk til slike dimensjoner.

Fem spørsmål kontraktsrådgivere må stille – og svare på.

1. Hvordan tette kompetansegapet i offentlige etater?

Mange offentlige etater har begrenset erfaring med å styre kontrakter av denne størrelsen.
Erfaringene fra Bane NOR og Nye Veier viser at det er avgjørende å bygge opp nye
kompetansemiljøer, enten gjennom målrettet opplæring, strategisk rekruttering eller bruk
av ekstern bistand. Det er ikke nok å videreføre dagens praksis – vi må investere i
kompetanseheving og hente inn erfaring fra både inn- og utland.

2. Hvordan sikre leverandørkapasitet og forutsigbarhet?

Når etterspørselen øker dramatisk, må vi sikre at leverandørmarkedet kan svare. For
forsvarsanskaffelser betyr dette ofte internasjonale leverandører med lange leveringstider.
Kontraktene må derfor bygges med fleksibilitet for endringer, men samtidig gi
forutsigbarhet for leverandørene. Erfaringene fra infrastruktursektoren viser at
kapasitetsknapphet kan drive opp priser og forsinke leveranser – dette må adresseres tidlig
i kontraktsstrategien.

3. Hvordan håndtere politiske skifter og sikre kontinuitet?

Forsvarsanskaffelser strekker seg over flere stortingsperioder. Kontraktstrukturer må tåle
politiske endringer uten at det undergraver leveransene eller skaper urimelige kostnader.
Jernbanesektorens erfaringer med endrede prioriteringer og kursendringer illustrerer hvor
dyrt politisk ustabilitet kan bli. Langsiktige, robuste avtaler og mekanismer for å håndtere
politiske skifter må derfor bygges inn fra start.

4. Hvordan implementere risikobasert kontraktstyring?

Ikke alle kontrakter er like kritiske. Det er nødvendig å utvikle differensierte tilnærminger
basert på strategisk viktighet, økonomisk eksponering og leverandørrisiko. De mest kritiske
kontraktene må få ekstra oppmerksomhet og ressurser. Erfaringene fra jernbanesektoren
viser at det er lett å spre ressursene for tynt – prioritering og risikobasert styring er
nøkkelen.

5. Hvilke beredskapsklausuler må kontraktene inneholde?

Geopolitisk ustabilitet, pandemier og andre uforutsette hendelser kan påvirke leveranser,
priser og tilgjengelighet. Kontraktene må derfor inneholde beredskapsklausuler som sikrer
kritiske leveranser selv under ekstraordinære omstendigheter. COVID-19-pandemien viste
hvor sårbare store prosjekter kan være – dette må adresseres eksplisitt i kontraktene.

Fem prinsipper for robust kontraktforvaltning

Geopolitisk ustabilitet, pandemier og andre uforutsette hendelser kan påvirke leveranser,
priser og tilgjengelighet. Kontraktene må derfor inneholde beredskapsklausuler som sikrer
kritiske leveranser selv under ekstraordinære omstendigheter. COVID-19-pandemien viste
hvor sårbare store prosjekter kan være – dette må adresseres eksplisitt i kontraktene.

1. Bygg inn fleksibilitet fra dag én:

Kontrakter må ha mekanismer for oppgraderinger og tilpasninger, uten at det fører til
langvarige forhandlinger eller tvister.

2. Etabler tverrfaglige styringsteam:

Kombiner intern kompetanse med ekstern spisskompetanse, slik Nye Veier har gjort.

3. Implementer risikobasert kontraktstyring:

Prioriter styringsinnsatsen der risikoen er størst.

4. Lag robuste rapporterings- og oppfølgingssystemer:

Sikre transparent og forståelig rapportering som gir tidlig varsling om problemer.

5. Planlegg for kriser:

Inkluder beredskapsklausuler som sikrer leveranser under ekstraordinære forhold.

Teknologi som katalysator

Når volumene øker, kan ikke kontraktforvaltning håndteres manuelt. Investering i digitale
kontraktsforvaltningssystemer, automatisert rapportering og AI-støttet risikoovervåking
blir nødvendig – særlig for å håndtere porteføljer av samtidige kontrakter. Jernbaneverkets
utfordringer med å koordinere flere store prosjekter illustrerer hvor komplekst dette kan
bli.

Samarbeid på tvers – ikke silotankegang

Økte forsvarsbudsjetter berører langt flere enn Forsvaret og Forsvarsdepartementet.
Infrastruktur, IT, utdanning og forskning påvirkes også. For å unngå suboptimalisering og
tapte synergieffekter må kontraktforvaltningen koordineres på tvers av sektorer.
Erfaringene fra samferdselssektoren viser hvor viktig dette er.

Veien videre

Den kommende økningen i forsvarsbudsjettet er både en mulighet og en risiko. Muligheten
ligger i å bygge et mer robust forsvar og en sterkere forsvarsindustri. Risikoen ligger i å
mislykkes med kontraktforvaltningen – noe som kan få konsekvenser langt utover
økonomiske tap.

Erfaringene fra store infrastrukturinvesteringer gir oss et forsprang, men bare hvis vi
bruker dem proaktivt. Suksess krever at vi anerkjenner at dette ikke bare handler om å
gjøre mer av det samme, men om en fundamental oppgradering av hvordan vi tenker og
praktiserer offentlige anskaffelser og kontraktforvaltning.

Avslutningsvis

For kontraktsrådgivere og innkjøpsmiljøer er det nå viktigere enn noen gang å stille de
riktige spørsmålene – og sørge for at svarene omsettes til handling. Det er slik vi sikrer at de
store investeringene faktisk gir den sikkerheten og verdien samfunnet forventer.